En ikke logisk forståelsesramme?

Her om dagen satt jeg og kverulerte over hvor vidt argumenter kunne sies å være det sterkeste og det som var mest riktig i en diskusjon. Jeg la ut det ene flott argumentet etter det andre, og følte så at nå viste jeg dem virkelig hvor svakt argumenter faktisk egentlig er, og at jeg nå skulle kjøre hele den argumentære sofistiske skola vi kaller vitenskapen ned i gjørma. Så plutselig slo det meg. Jeg argumenterte jo med argumenter for å vise hvor svake argumenter er. Det vart jo en selvmotsigelse.

Etter å ha fått dette slaget i magen begynte et bitterhet å vokse i meg. Jeg kunen ikke tape slik, jeg måtte reise egget. så jeg begynte å tenke "går det ann å vinne over argumenter og logisk tenkning uten å måtte ty til argumenter." Å påvise feil i en overdreven tro på logiske argumenter er jo ikke vanskelig. En annen ting er å vise dette på en ikke-logiskargumenterende måte.

Så jeg begynte å tenke, og etter verdt så fant jeg ut at viss det skulle gå så måtte jeg jo først lage en ikke-logisk forståelsesramme å gå utfra, hvor grunnforståelsene heller ikke var logisk fundert.

Men et problem oppstod fort, hvordan er en ikke-logisk forståelsesramme? Et grunnleggende prinnsipp i menneskets sinn er jo nettopp dets logiske sans. Men så kom jeg på et eksempel på hvor jeg kunne starte hen: den gode gamle polakkvitsen:

Hvor mange polakker skal til for å skru i ei lyspære?

Svar: To!

Fantastisk fantastisk. En knallgøy vits uten så mye logikk. Hadde jeg kilden til det jeg var på utkikk etter her? (når jeg sier jeg, så må det nevnes at det meste har kommet fram i en samtale med Brage Midtsund). Hadde jeg begynt å snuse på sporet som skulle lede til gullegget? Det er mulig, men jeg kom ikke så mye lengere. Så var det noen som dro fram kvarketeorier som sier at man ikke kan bestemme posisjonen og farten til et kvark samtidig, man måtte ta en om gangen. Kunne det vær noe å hente der og? Ikke vet jeg, men jeg prøvde meg i hvertfall på en aksiome (grunnleggende setning) for en ikke-logisk forståelsesramme.

1. Av en ting følger en annen

Den gikk nesten, aksiomen var ikke nødvendigvis logisk, men den første setningen var en logisk slutning. Brage mente at viss jeg putta inn et muligens så gikk det kanskje.

1. Av en ting følger muligens en annen.

Nå må jeg skyte inn at målet mitt med å lage en ikke-logisk forståelsesramme var å lage et alternativ til denne forståelsesrammen og ikke en antilogisk forståelsesramme. Men jeg begynner nesten å lure på om man må lage en antilogisk forståelsesramme først, før man kan starte å sette seg inn i en ikke-logisk forståelsesramme. Så det er muligens at det videre arbeidet nå gikk over i utarbeidelsen av en antilogisk forståelsesramme.

For nå begynte jeg å tenke over hva logikk egentlig var og jeg fant meg en definisjon. Logikk er å se sammenhenger og sette likhetstegn. Så viss man skal lage en ikkelogisk forståelsesramme så må jeg forandre noe der. Veien gikk enten mellom å definere det totalt uavhengig av definisjonen på logik, eller så kunne jeg forandre på den. Kunne jeg for eksempel bytte ut sammenheng? Jeg gikk å grublet på det her. Hva kunne jeg bytte ut sammenheng med. Så plutselig slo det meg! Det var ikke nødvendigvis sammenhenget jeg måtte bytte ut, det kunne likesågodt være likhetestegnet. Hva viss jeg byttet det ut med et spørsmåltegn? krokodilletegn? uendelighetstegn? eller kanskje andre ting? Her følte jeg at jeg var inne på noe, så jeg jobbet og tenkte, og grublet, og sakte men sikkert kom de grunnleggende aksiomene for en ikke-logisk forståelsesramme. MEn samtidig innså jeg at siden jeg er innenfor en logisk forståelsesramme, og ikke kjenner til noen annen forståelsesramme. Så må jeg kanskje bruke logiske uttrykk for å begynne å forstå denne ikke-logiske forståelsesrammen.

De muligens seks første muligens grunnleggende aksiomene:


1. av en ting kan muligens en annen ting følge, eller den samme tingen, evt ingen ting, eller alle sammen og noe annet, samtidig som muligens ingen av dem skjer, eller bare noen av dem. Det kan muligens også skje ingen ting og heller ingen andre ting, og muligens alt.
2. Hvorvidt den første tingen skjer/er er muligens avhengig av en tidligere eller påfølgende hendelse eller ting, eller ikke, eller begge deller og samtidig bare en av dem, mens det muligens er den andre som egentlig skjer uten at den skjer.
3. Hvorvidt noe muligens skjer, er muligens ikke tilfelle, eller det er mulig at det gjør det, uavhengig av om det muligens gjør det eller ikke.
4. Alt er muligens mulig og muligens umulig, eller muligens begge deler, eller ingen av dem, eller den ene mens den andre ikke ér samtidig som den andre faktisk er.
5. Det er mulig at det finnes flere eller færre, evt ingen aksiomer som har muligens grunnleggende betydning eller null betydning. Det er også muligens mulig at enten noen, alle, eller ingen av dem er så grunnleggende at de muigens har null betydning.
6. Alle disse aksiomene inntreffer muligens hele tiden, innimellom, aldri, eller alle tre (hele tiden, innimellom og aldri) samtidig. Det er også mulig at ingen av de skjer mens noen, alle, eller ingen av dem skjer. En annen mulighet er at muligens ingen av dem skjer muligens aldri når muligens enten noen, alle, alle men samtidig ingen, ingen men muligens samtidig tre eller muligens flere, muligens ingen, eller grupper på to og tre skjer.