Gisles mediokerlørdag, en lørdag som var medioker.
Denne lørdagen var medioker fordi det var en heller kjedelig formidag, men en fin kveld.
På formidagen skjedde det ikke stort. Jeg sov nesten til tolv, lagde frokost, og rydda litt mer på rommet mitt, og prøvde igjen å jobbe litt med prekenen. Så fikk jeg de nye telemarkbindingan mine i posten og gikk for å hente de, så resten av 3 mila på TV, og det var vel det.
Fordi på kvelden hadde Aleksander Eidsvåg (barndomsvenn) invitert meg og Eirin (søstra mi) på taco, klokka 5. Så dro vi ned på det. Det var et flott lag med god mat og god drikke. På vegen ned ringte Torstein og lurte på om jeg vart med å finne på noe, men da hadde vi allerede planlagt og stikke på Yes, Et ungdomsarbeid på Ekeberg, for å se på det. Fordi Aleks sitter i et utvalg som skal planlegge noe markering av Sinsen Kirkes 50 årsdag, så han skulle få litt inspirasjon. Og Eirin hadde vært med i Yes før, og jeg bare vart med, så jeg spurte om Torstein vart med, men det var han ikke så gira på. Men i hvertfall, vi bega oss avgårde. Yes, var greit, grei lovssang, grei andakt, hvor jeg la merke til noen unøyaktigheter men ingen viktige, så et greit møte, I pausa satt vi som en liten klikk og pratet, og jeg fikk en telefon om jeg kunne være medå redigere en film på søndagen, og det sa jeg ja til. Så var det inn på underholdningsbiten, og det må jeg si at jeg syntes var morsomt ja. hehe.
Det var vel egentlig det, en helt medioker Lørdag, så skal jeg prøve å komme sterkere tilbake senere
Monday, February 26, 2007
Saturday, February 24, 2007
Gisles superfredag
Yes da, I går var det Gisles superfredag. En fredag som var super.
Dagen startet ikke så altfor bra, stod opp klokka 10, noe som er alt for sent i forhold til hva jeg prøver på for tida. Planen for dagen var å ta meg en skitur, men en sen melding fra Jon Frydenborg gjor at jeg måtte stikke ned på MF med noen ski jeg hadde lånt av han på onsdagen til kl 14.
Jeg hadde derfor ikke noe særlig å finne på til det så jeg bestemte meg for å jobbe videre med en preken jeg skal ha i morra. Satte meg ned men fant det særs lite motiverende, så jeg begynte å se meg rundt i mitt 7 kvm store rom. Her trenkte det å ryddes litt, så hvis jeg hadde tenkt litt videre på den tanken så hadde jeg vell begynt å rydda. Men i steden vimsa tanken min videre og ned i første etasjen. På det ene rommet der stod det et skap, nei, mener hylle, som egentlig skulle stå i stua, og som ingen trengte nå. Og det skapet hadde jeg kvelden før funnet ut at jeg kunne få inn på rommet mitt. Så et dristig prosjekt ble planlagt og stablet på bena: Jeg skulle ta å flytte skapet inn på rommet mitt. Ikke så mye mer og si om det utenom at det gikk helt fint, og at hyllan mine nå er mye mer ryddig.
Så beveget jeg meg videre, det var på tide å gjøre seg klar for å levere tilbake skia til Jon og stikke ut i villmarka på skitur. Gjett om jeg hadde gledet meg til dette. Helt siden Mamma og Pappa sa at de hadde tenkt seg en tur nedover på besøk og jeg fant ut at de kunne ta med seg treskia som sto hjemme (jeg har nemlig ikke noen skisko, bare telemarksko, et par lærsko og et par plastsko, og lærskoa har blitt så slitt under at jeg ikke kan bruke noen tre-pins bindinger, så da var de skia de eneste jeg kunne bruke) har jeg gledet meg til denne turen. Ut i snø og ut på lek. Men først måtte jeg altså levere skia til Jon (et par Volkl Gotama ski for de spesielt intereserte). Så jeg skiftet og pakket, og fant ut at jeg hadde litt ekstra tid, så jeg vimsa det bort på datan og kom litt forsinka til det avtalte møtestedet (MF les over), leverte skia og dro nordover (sognsvann).
Kvart på tre stod jeg trippende på Sognsvann stasjon, med Norrøna Trollvegen buksa mi, Bergans Hva-nå-enn-slags-modell-det-er jakka mi, Garmont lærskoa, "Utdanning i forsvaret" buffen (en lang hals som kan brukes som lue og masse annet), skihanskene, som jeg hadde sølt kjøttdeig med en selvlagd saus som smakte en blanding mellom taco og kebab på veg til konf.oppleg i nordberg og prøvd å skylt, men det stinket av de fortsatt, et par teleskopstenger, sekken min, og ikke minst de herlige flotte treskiene mine (vanskelig å si hvem de egentlig tilhører, var noe vi hadde fått masse av når vi bodde på Tron, så hadde vi tatt med oss noen ned til Tynset, så det virka på Pappa som at jeg kunne få de), klar for et eventyr uten like. Jeg skulle erobre Nordmarka, legge den under mine føtter og vise dem hvilken sterk og staut mann Gisle Sørhus, sønn av Einar sørhus, sønn av Olav Karenius Sørhus, sønn av Peder Sørhus (som var modellen til Reodor Felgen) er. Eventuelt stårlende fornøyd over å få kommet seg ut å leke i snøen igjen. Så begynte jeg å gå, og hvilken fryd det var. Sida 10.klasse hadde jeg ikke gått på annet enn telemarkski, noe som enten gav meg veldig god gli, eller veldig godt feste (med feller), men ikke begge deler. Men nå fløy jeg bortover å avgårde, det tok ikke lange tida før songsvann stasjon var borte i det fjerne (bak skogen) og innover i skogen bar det, lengere og lengere.
Mitt første mål var Ullevålsseter, etter tips fra Jon, jeg nådde fram hit kl. halv fire og var godt fornøyd med det. Tok meg ei lita pause, spente av meg skia, og tenkte at jeg skulle sette meg ned litt inne. Men på vegen inn stod det et skilt om at jeg måtte kjøpe drikke for å få lov til å sitte inne så planen ble raskt og enstemmig forandret til en kort pause ute mens jeg fant ut hvor jeg skulle gå videre. Den observante leser ville vel kanskje tenkt at jeg nå hadde nådd målet mitt og at det var på tide å snu, men ikke jeg nei. Jeg var ikke fornøyd, jeg ville ha mer. Desuten hadde jeg sålangt bare gått på is med litt snø oppå, jeg ville virkelig skjenne på snøen, få vasset litt i den. Så jeg gikk i gang med å se på rute, først vurderte jeg å gå til kjelsås men det virka ikke så artig alikavel, så kanskje frognerseteren, men det virka for turistaktig, Kikut, kanskje hva med det? ingen dum idé men nei, kicka ikke så på den. Så fant jeg det, gjømt mellom Ullevålsseter og Kikutstua lå Kobberhaugene, en fin liten topp på 525 moh som så ut til å ligge litt utafor alfarveg. Perfekt tenkte jeg, ikke turistløype, ikke for langt, litt offpist og en gulrot av en topptur på kjøpet.
Så jeg la av gårde, mot tryvannsstua. Jeg følte meg pigg og i slaget, men etter verdt kom det noen motbakker som jeg ikke likte, og det virket som om jeg svingte mer mot vest (kobberhaugene lå mot nord-vest), når jeg da samtidig stod mitt i et hoggfelt (eller egentlig var det hogd ned skog fordi det var noen svære strømledninger som gikk der) så jeg at det gikk ei løype lengre nedi bakken som gikk mer i den retning jeg følte jeg skulle. Jeg dro fram kartet og fikk bekreftet mine mistanker, jeg var på feil veg. Men dyktig som jeg var staket jeg fort ut en ny kurs, og det var tid for litt offpist kjøring med mine treski. Snøen. Snøen var, det var ei dårlig halvråtten skare med litt snø oppå, så jeg gikk bare igjennom når jeg prøvde å styre, helt elendig. Men jeg kom meg ned og inn på den riktig løypa, mot Kobberhaugane.
Ipoden spilte litt ambient, litt house, litt chillout og litt House, og det er vel det som er vært å fortelle før jeg begynte å nærme meg Kobberhaugene. Kan jo tilføye at det gikk oppover og at jeg vart litt usikker på om jeg gikk riktig pga et heller dårlig turkart.
Når jeg nærmet meg kobberhaugene hadde min usikkerhet og dårlige turkart gjort at jeg ikke helt viste hvor jeg var. Jeg ente dermed opp med å gå langs hele haugen til kobberhaughytta. Og var ikke så fornøyd når jeg skjønte at når nedoverbakken starta så skulle jeg svingt av å begynt å gå oppover. Men men, skakke grine over gnister som ikke ligner grisen. Så jeg fant ei fin rute følte jeg. Den bestod i å fullføre min ferdsel langs kobberhaugene og kobberhaugtjernet (som lå nedenfor kobberhaugene), og bestige haugen fra vestsida, og denne følelsen ble godt frosterket når jeg oppdaget at det gikk en natursti rundt vannet, og litt senere så jeg at det gikk en merka sommersti opp til toppen men den kan ikke ha vært så godt merka for jeg mista den med en gang, og nå var eventyret løs. Der stod jeg mutters alene inni de dype skoger, med snø opp til ankelen (høres ikke så mye ut, men det er det meste jeg har hatt på lenge så jeg var helt i hundre), og et fjell og bestige. Og jeg hadde kun meg selv, og mitt kart og kompass og disse tres samarbeid å stole på. Min første og eneste tanke, siden den var så fin at det ikke var vært å vurdere noen andre, var å bare følge på der det gikk oppover så ville jeg til slutt nå toppen. For så lenge det går oppover går man mot en topp. Denne planen ble fort forkastet når jeg møtte på en vegg som gikk rett oppover og syntes derfor grei å virke litt kronglete å komme seg opp med ski, så jeg gikk litt videre rundt haugen og kom litt dypere inn i skogen, og her fant jeg ei rute, mellom steiner og trær, hvor snøen hang tung og luftig, gikk det ei rute oppover, jeg tok av meg skiene og begav meg avgårde. Å! hvilken fantastisk natur det var oppover. Flott flott, jeg ble fylt av slik en glede, Takk Gud for det du gav meg oppigjennom den bakken. Etter mye krabbing og slit (egentlig ikke så mye slit men det var ikke ei lett løype og da hørtes det så fint ut) kom jeg ut på flata på det som syntes som toppen, jeg spente på meg skia og begynte å gå mot det som syntes å være den høyeste knollen på flata. Det som var litt fasinerende var at det nesten ikke var noen trær der. Men når jeg begynte å nærme meg så jeg at det var enda en liten topp til litt lengre inn, den lå bare gjømt bak en tett skog. Her ville nok de fleste tenkt noe, og det gjor jeg og, jeg gikk opp på toppen, som også var tom for trær. Og her var det en flott utsikt over Nordmarka, kunn ødlagt av snødriv. Men nå var jeg sulten så jeg tok meg en tobbleronebit (av den svære typen man kjøper på taxfreen på flyplassen) og spiste ei kald pølse (wiener). Nå var det på tide å finne vegen hjem igjen. Vegen jeg hadde tatt opp skjønte jeg fort at var for bratt og kronglete, og desuten var det jo en omveg, så jeg bestemte meg for å sikte meg inn på løypa noen kilometer nedi vannet å således ta den aller aller korteste vegen. Jeg sikta inn løypa på kompasset og dro av gåret. Og det var en flott kjøring i starten, en god å slakk bakke, med masse urørt snø og godt underlag i snøen. men etterhverdt som jeg kom nedi lia så kom skogen, og den kom svært tett. Jeg fant en ny plan og det var å sikte meg inn på stien på østsiden av vannet og ta løypa derfra, det begynte jo dessuten å bli mørkt nå. Så det var null pes for en dyktig fjellmann som meg, snart var jeg ute på løypa og det bærte nedover.
Resten av hjemturen vart en kamp om å komme meg til ullevålsseter før det vart mørkt, og det vart mørkt når jeg kom til ullevållsseter, stå i mot sulten (tok meg to pølser og en sjokoladebit til), kalde fingre, også skjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Men når jeg kom til starten av sognsvann bestemte jeg meg for å gi fart, da skulle tempoet opp helt til jeg var framme. Dette gikk fint, men da la jeg merke til hvor fantastisk det må være å gå på dissekunstige glassfiber skiene, de andre glei jo så utrologi mye bedre enn meg, men treski er fordet de ubestridte kongene av fjellski. Så kom jeg fram til bussen, akkurat for sent til t-bana og måtte vente på neste. På vegen hjem fikk jeg sendt ei meld. til Eirin å spurt om det var noe mat hjemme jeg kunne snylte på, og den fantastiske søstra mi gikk da i gang med å lage middag til meg. sweet &sour med ris. M mmm...
Men dagen var ikke omme med det, fordi. Eirin og Cecilie hadde invitert meg hjem på film, og forresten turen var på 2 og en halv mil, eller 4 timer, var først veldig fornøyd med det, helt til jeg skjønte at jeg hadde brukt 8t på femmila. Så jeg fikk tatt meg rask dusj før jeg dro på kino. Filmen vi skulle se var "A night at the Museum," som jeg tenkte ville bli en grei film. Og for å gjøre den ekstra bra bestemte jeg meg for å kjøpte filmgodteri. Men det var jo så stort utvalg (smågodt) og så dyrt (16 kr-hg) så jeg visste ikke hva jeg skulle velge. Da fikk jeg en snedig idé, hva med å ta en av vær. Så jeg gjorde det også kjøpte jeg en pose popcorn. Da jeg endelig etter flere minutter utholdelig venitng i den trange kiosken skulle få lov til å betale for varene mine, skulle de kapitalistiske svina søren meg ha 160 kr for smågodtet mitt. Den ellers så sindige gentlemannen Gisle lagde nesten en komentar helt til jeg skjønte at det var kilosprisen det stod, så det kosta bare 60 kr eller noe sånt. Sa jeg popcorn? mente peanøtter. Så var det inn å se på film. Fra før viste jeg at Ricki Gervaise skulle spille (sjefen i The office), men til min store overaskelse oppdaget jeg at Steve Coogan (Alan Partridge), min yndlingsskuespiller (i hvertfall i følge sportskortet mitt), var med som en romersk soldat. Og det som var så fantastisk var at de begge to hadde roller som var veldig lik de skikkelsene de har blitt kjent som. Å, som jeg koste meg med filmen. Og med godteriet, hvor det alltid var spennede med hva jeg tok, var det hardt eller mjukt, surt eller salt, og aldri det samme to ganger. Skal innrømme at jeg bomma på de harde noen ganger så jeg kjente det i tenna. Også viste dem en reklame for en ny Mr. Bean film som kommer en gang i løpet av året, så det lover godt.
Jeg må også si at det var en veldig god stemning i kinosalen, folk lo godt. Også var det morro med enkelte litt rare latterkuler som kom når det var stille i salen, som frembrakte mer latter, og nok noen rar latterkuler. Fantastisk, jeg må gå mere på kinoer. Men så vart filmen ferdig, og for å toppe kransekaka den dagen så fikk vi alle sammen hver vår båtis på vegen ut. Så dro vi hjem igjen
Og da var det altså slutt på Gisles Superfredag.
Dagen startet ikke så altfor bra, stod opp klokka 10, noe som er alt for sent i forhold til hva jeg prøver på for tida. Planen for dagen var å ta meg en skitur, men en sen melding fra Jon Frydenborg gjor at jeg måtte stikke ned på MF med noen ski jeg hadde lånt av han på onsdagen til kl 14.
Jeg hadde derfor ikke noe særlig å finne på til det så jeg bestemte meg for å jobbe videre med en preken jeg skal ha i morra. Satte meg ned men fant det særs lite motiverende, så jeg begynte å se meg rundt i mitt 7 kvm store rom. Her trenkte det å ryddes litt, så hvis jeg hadde tenkt litt videre på den tanken så hadde jeg vell begynt å rydda. Men i steden vimsa tanken min videre og ned i første etasjen. På det ene rommet der stod det et skap, nei, mener hylle, som egentlig skulle stå i stua, og som ingen trengte nå. Og det skapet hadde jeg kvelden før funnet ut at jeg kunne få inn på rommet mitt. Så et dristig prosjekt ble planlagt og stablet på bena: Jeg skulle ta å flytte skapet inn på rommet mitt. Ikke så mye mer og si om det utenom at det gikk helt fint, og at hyllan mine nå er mye mer ryddig.
Så beveget jeg meg videre, det var på tide å gjøre seg klar for å levere tilbake skia til Jon og stikke ut i villmarka på skitur. Gjett om jeg hadde gledet meg til dette. Helt siden Mamma og Pappa sa at de hadde tenkt seg en tur nedover på besøk og jeg fant ut at de kunne ta med seg treskia som sto hjemme (jeg har nemlig ikke noen skisko, bare telemarksko, et par lærsko og et par plastsko, og lærskoa har blitt så slitt under at jeg ikke kan bruke noen tre-pins bindinger, så da var de skia de eneste jeg kunne bruke) har jeg gledet meg til denne turen. Ut i snø og ut på lek. Men først måtte jeg altså levere skia til Jon (et par Volkl Gotama ski for de spesielt intereserte). Så jeg skiftet og pakket, og fant ut at jeg hadde litt ekstra tid, så jeg vimsa det bort på datan og kom litt forsinka til det avtalte møtestedet (MF les over), leverte skia og dro nordover (sognsvann).
Kvart på tre stod jeg trippende på Sognsvann stasjon, med Norrøna Trollvegen buksa mi, Bergans Hva-nå-enn-slags-modell-det-er jakka mi, Garmont lærskoa, "Utdanning i forsvaret" buffen (en lang hals som kan brukes som lue og masse annet), skihanskene, som jeg hadde sølt kjøttdeig med en selvlagd saus som smakte en blanding mellom taco og kebab på veg til konf.oppleg i nordberg og prøvd å skylt, men det stinket av de fortsatt, et par teleskopstenger, sekken min, og ikke minst de herlige flotte treskiene mine (vanskelig å si hvem de egentlig tilhører, var noe vi hadde fått masse av når vi bodde på Tron, så hadde vi tatt med oss noen ned til Tynset, så det virka på Pappa som at jeg kunne få de), klar for et eventyr uten like. Jeg skulle erobre Nordmarka, legge den under mine føtter og vise dem hvilken sterk og staut mann Gisle Sørhus, sønn av Einar sørhus, sønn av Olav Karenius Sørhus, sønn av Peder Sørhus (som var modellen til Reodor Felgen) er. Eventuelt stårlende fornøyd over å få kommet seg ut å leke i snøen igjen. Så begynte jeg å gå, og hvilken fryd det var. Sida 10.klasse hadde jeg ikke gått på annet enn telemarkski, noe som enten gav meg veldig god gli, eller veldig godt feste (med feller), men ikke begge deler. Men nå fløy jeg bortover å avgårde, det tok ikke lange tida før songsvann stasjon var borte i det fjerne (bak skogen) og innover i skogen bar det, lengere og lengere.
Mitt første mål var Ullevålsseter, etter tips fra Jon, jeg nådde fram hit kl. halv fire og var godt fornøyd med det. Tok meg ei lita pause, spente av meg skia, og tenkte at jeg skulle sette meg ned litt inne. Men på vegen inn stod det et skilt om at jeg måtte kjøpe drikke for å få lov til å sitte inne så planen ble raskt og enstemmig forandret til en kort pause ute mens jeg fant ut hvor jeg skulle gå videre. Den observante leser ville vel kanskje tenkt at jeg nå hadde nådd målet mitt og at det var på tide å snu, men ikke jeg nei. Jeg var ikke fornøyd, jeg ville ha mer. Desuten hadde jeg sålangt bare gått på is med litt snø oppå, jeg ville virkelig skjenne på snøen, få vasset litt i den. Så jeg gikk i gang med å se på rute, først vurderte jeg å gå til kjelsås men det virka ikke så artig alikavel, så kanskje frognerseteren, men det virka for turistaktig, Kikut, kanskje hva med det? ingen dum idé men nei, kicka ikke så på den. Så fant jeg det, gjømt mellom Ullevålsseter og Kikutstua lå Kobberhaugene, en fin liten topp på 525 moh som så ut til å ligge litt utafor alfarveg. Perfekt tenkte jeg, ikke turistløype, ikke for langt, litt offpist og en gulrot av en topptur på kjøpet.
Så jeg la av gårde, mot tryvannsstua. Jeg følte meg pigg og i slaget, men etter verdt kom det noen motbakker som jeg ikke likte, og det virket som om jeg svingte mer mot vest (kobberhaugene lå mot nord-vest), når jeg da samtidig stod mitt i et hoggfelt (eller egentlig var det hogd ned skog fordi det var noen svære strømledninger som gikk der) så jeg at det gikk ei løype lengre nedi bakken som gikk mer i den retning jeg følte jeg skulle. Jeg dro fram kartet og fikk bekreftet mine mistanker, jeg var på feil veg. Men dyktig som jeg var staket jeg fort ut en ny kurs, og det var tid for litt offpist kjøring med mine treski. Snøen. Snøen var, det var ei dårlig halvråtten skare med litt snø oppå, så jeg gikk bare igjennom når jeg prøvde å styre, helt elendig. Men jeg kom meg ned og inn på den riktig løypa, mot Kobberhaugane.
Ipoden spilte litt ambient, litt house, litt chillout og litt House, og det er vel det som er vært å fortelle før jeg begynte å nærme meg Kobberhaugene. Kan jo tilføye at det gikk oppover og at jeg vart litt usikker på om jeg gikk riktig pga et heller dårlig turkart.
Når jeg nærmet meg kobberhaugene hadde min usikkerhet og dårlige turkart gjort at jeg ikke helt viste hvor jeg var. Jeg ente dermed opp med å gå langs hele haugen til kobberhaughytta. Og var ikke så fornøyd når jeg skjønte at når nedoverbakken starta så skulle jeg svingt av å begynt å gå oppover. Men men, skakke grine over gnister som ikke ligner grisen. Så jeg fant ei fin rute følte jeg. Den bestod i å fullføre min ferdsel langs kobberhaugene og kobberhaugtjernet (som lå nedenfor kobberhaugene), og bestige haugen fra vestsida, og denne følelsen ble godt frosterket når jeg oppdaget at det gikk en natursti rundt vannet, og litt senere så jeg at det gikk en merka sommersti opp til toppen men den kan ikke ha vært så godt merka for jeg mista den med en gang, og nå var eventyret løs. Der stod jeg mutters alene inni de dype skoger, med snø opp til ankelen (høres ikke så mye ut, men det er det meste jeg har hatt på lenge så jeg var helt i hundre), og et fjell og bestige. Og jeg hadde kun meg selv, og mitt kart og kompass og disse tres samarbeid å stole på. Min første og eneste tanke, siden den var så fin at det ikke var vært å vurdere noen andre, var å bare følge på der det gikk oppover så ville jeg til slutt nå toppen. For så lenge det går oppover går man mot en topp. Denne planen ble fort forkastet når jeg møtte på en vegg som gikk rett oppover og syntes derfor grei å virke litt kronglete å komme seg opp med ski, så jeg gikk litt videre rundt haugen og kom litt dypere inn i skogen, og her fant jeg ei rute, mellom steiner og trær, hvor snøen hang tung og luftig, gikk det ei rute oppover, jeg tok av meg skiene og begav meg avgårde. Å! hvilken fantastisk natur det var oppover. Flott flott, jeg ble fylt av slik en glede, Takk Gud for det du gav meg oppigjennom den bakken. Etter mye krabbing og slit (egentlig ikke så mye slit men det var ikke ei lett løype og da hørtes det så fint ut) kom jeg ut på flata på det som syntes som toppen, jeg spente på meg skia og begynte å gå mot det som syntes å være den høyeste knollen på flata. Det som var litt fasinerende var at det nesten ikke var noen trær der. Men når jeg begynte å nærme meg så jeg at det var enda en liten topp til litt lengre inn, den lå bare gjømt bak en tett skog. Her ville nok de fleste tenkt noe, og det gjor jeg og, jeg gikk opp på toppen, som også var tom for trær. Og her var det en flott utsikt over Nordmarka, kunn ødlagt av snødriv. Men nå var jeg sulten så jeg tok meg en tobbleronebit (av den svære typen man kjøper på taxfreen på flyplassen) og spiste ei kald pølse (wiener). Nå var det på tide å finne vegen hjem igjen. Vegen jeg hadde tatt opp skjønte jeg fort at var for bratt og kronglete, og desuten var det jo en omveg, så jeg bestemte meg for å sikte meg inn på løypa noen kilometer nedi vannet å således ta den aller aller korteste vegen. Jeg sikta inn løypa på kompasset og dro av gåret. Og det var en flott kjøring i starten, en god å slakk bakke, med masse urørt snø og godt underlag i snøen. men etterhverdt som jeg kom nedi lia så kom skogen, og den kom svært tett. Jeg fant en ny plan og det var å sikte meg inn på stien på østsiden av vannet og ta løypa derfra, det begynte jo dessuten å bli mørkt nå. Så det var null pes for en dyktig fjellmann som meg, snart var jeg ute på løypa og det bærte nedover.
Resten av hjemturen vart en kamp om å komme meg til ullevålsseter før det vart mørkt, og det vart mørkt når jeg kom til ullevållsseter, stå i mot sulten (tok meg to pølser og en sjokoladebit til), kalde fingre, også skjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Men når jeg kom til starten av sognsvann bestemte jeg meg for å gi fart, da skulle tempoet opp helt til jeg var framme. Dette gikk fint, men da la jeg merke til hvor fantastisk det må være å gå på dissekunstige glassfiber skiene, de andre glei jo så utrologi mye bedre enn meg, men treski er fordet de ubestridte kongene av fjellski. Så kom jeg fram til bussen, akkurat for sent til t-bana og måtte vente på neste. På vegen hjem fikk jeg sendt ei meld. til Eirin å spurt om det var noe mat hjemme jeg kunne snylte på, og den fantastiske søstra mi gikk da i gang med å lage middag til meg. sweet &sour med ris. M mmm...
Men dagen var ikke omme med det, fordi. Eirin og Cecilie hadde invitert meg hjem på film, og forresten turen var på 2 og en halv mil, eller 4 timer, var først veldig fornøyd med det, helt til jeg skjønte at jeg hadde brukt 8t på femmila. Så jeg fikk tatt meg rask dusj før jeg dro på kino. Filmen vi skulle se var "A night at the Museum," som jeg tenkte ville bli en grei film. Og for å gjøre den ekstra bra bestemte jeg meg for å kjøpte filmgodteri. Men det var jo så stort utvalg (smågodt) og så dyrt (16 kr-hg) så jeg visste ikke hva jeg skulle velge. Da fikk jeg en snedig idé, hva med å ta en av vær. Så jeg gjorde det også kjøpte jeg en pose popcorn. Da jeg endelig etter flere minutter utholdelig venitng i den trange kiosken skulle få lov til å betale for varene mine, skulle de kapitalistiske svina søren meg ha 160 kr for smågodtet mitt. Den ellers så sindige gentlemannen Gisle lagde nesten en komentar helt til jeg skjønte at det var kilosprisen det stod, så det kosta bare 60 kr eller noe sånt. Sa jeg popcorn? mente peanøtter. Så var det inn å se på film. Fra før viste jeg at Ricki Gervaise skulle spille (sjefen i The office), men til min store overaskelse oppdaget jeg at Steve Coogan (Alan Partridge), min yndlingsskuespiller (i hvertfall i følge sportskortet mitt), var med som en romersk soldat. Og det som var så fantastisk var at de begge to hadde roller som var veldig lik de skikkelsene de har blitt kjent som. Å, som jeg koste meg med filmen. Og med godteriet, hvor det alltid var spennede med hva jeg tok, var det hardt eller mjukt, surt eller salt, og aldri det samme to ganger. Skal innrømme at jeg bomma på de harde noen ganger så jeg kjente det i tenna. Også viste dem en reklame for en ny Mr. Bean film som kommer en gang i løpet av året, så det lover godt.
Jeg må også si at det var en veldig god stemning i kinosalen, folk lo godt. Også var det morro med enkelte litt rare latterkuler som kom når det var stille i salen, som frembrakte mer latter, og nok noen rar latterkuler. Fantastisk, jeg må gå mere på kinoer. Men så vart filmen ferdig, og for å toppe kransekaka den dagen så fikk vi alle sammen hver vår båtis på vegen ut. Så dro vi hjem igjen
Og da var det altså slutt på Gisles Superfredag.
Enda en blogg?
Jupp, jeg har nå laget en ny blogg. Det kan kanskje virke litt unødvendig å ha tre blogger, men det får så være, Denne bloggen springer desuten ut av en idé som dermed kommer i Idébloggen, så derfor blir det ikke noe mer utgreing om det.
Subscribe to:
Posts (Atom)
