En torsdags ettermiddag

Hippicaye! Den nye maskina til Café Touché har kommet, og jeg har fått det ærefulle oppdraget med å sette den opp til bruk, dette betyr såklart at den står på rommet mitt og kan brukes til mye morro også.

Så ja, jeg stod opp tidlig i dag og, og hva ble de morgentimene brukt til, Noe fornuftig? Trokke det, fikk lest fire sider. Ellers så satt jeg og lekte meg med webkamera og spilte inn eventyret jeg skrev tidligere denne uka, og prøvde spille inn nordlyskjekketrikset mitt, men det siste fallt i dass. Også vart det litt personlig morro forann kamera.

Skola er det pent lite å si om i dag, 5 timer med konfliktløsning, eneste lyspunktet var at bestevennen min Silje Tolo stakk innom skola for å lese litt så jeg fikk hilst på ho.

Så kom jeg hjem da, jeg gadd ikke å lage meg noe middag så det vart havregrøt til middag. Og da startet moroa, ikke med havragrøten men webkamera. Brodern (Eiliv) logga seg på nett så da vart det testing av videochatt og det må jeg synes var gøy, og utover kvelden lagde jeg masse småklipp på maskina som jeg satt sammen til en liten dansefilm.

Steike ta, dagens innlegg var dårlig, ingen som gidder å lese det her. Skal se om jeg klarer å finne på noe tull.

Ser dårlig ut...

I hvertfall, etter at jeg hadde lagd den videoen da, så hadde jeg brukt pil og bua mi under innspillingen, og det var vell og bra, fordi plutselig stod Birgit (russejente fra Hesmedal) i døra med ei bøtte vann (jeg hadde yppa med ho i forrige uke, så nå kom ho for å ta hevn). Så før ho viste ordet av det, kasta jeg meg over pil og bua mi, og sente avgårde ei pil som traff ho rett i hodet, så den festa seg på nesa. Du kan tenke deg at ho så rimelig rar ut da. Men det gjor bare at ho vart enda surere så da tok ho bøtta å kasta den over meg, så jeg var jo litt våt da, men ikke så mye fordi ho bomma ganske kraftig. Og da vart ho bare enda surere. Men da kom jeg plutselig på at jeg hadde hatt om konfliktløsning i dag. Å før ho hadde tenkt svint så hadde jeg løst konflikten vår og vi var venner igjen. Så da bestemte vi oss for å lage ei kake, og hadde ikke jeg lært meg hvordan man løser konflikter så hadde nok dette også kunne vært en kjerne for en ny konflikt når vi måtte bestemme oss for hvilkei kake vi skulle lage. Birgit ville ha pannekake, mens jeg ville ha Banankake. Først prøvde jeg å forklare ho at selv om pannekaker var veldig godt så var det ikke ei kake, men Birgit mente at viss det var kake i navnet så måtte det jo være en form for kake og ville ikke ha noe av det. Så prøvde jeg meg med at banankake var den beste kaka, og det var ho forsåvidt enig i, men ho hadde ikke lyst på kake nå. Og da slo konfliktløsern Gisle til, da skjærte jeg igjennom og sa at nå fikk det være nok, det var mitt hus, jeg var mann, og med tanke på at det var kvinnedagen så var det val snart på tida at ho starta å oppføre seg som en kvinne og høre på hva mannen hadde å si. Neida, bare kødda, jeg la ho i bakken å tvang ho på å bli med å bake ei banankake, eller egentlig ble ho overtalt av bestargumentet, men ho prøvde å skile meg så da ente det med at jeg la ho i bakken. I hvertfall banankake vart det, og den var så god. en av de 5 beste banankakene jeg har bakt, kanskje den beste. Birgitt sa at ho hadde bakt mye bedre kaker før, men det trodde jeg ikke på, for den kaka her var jo best, og ho kunne kanskje se seg enig i det, men den kaka ho hadde bakt var aller best.

Nå som vi hadde spist kake vart vi veldig usikre på hva vi skulle gjøre. Birgitt ville jo såklart løpe rundt å si "schikkelake chikkelake hei hei hei," Men jeg mente at det var altfor barnslig og foreslo at vi skulle spille crocket i steden. Og for å gjøre det ekstra kult så måtte vi synge David Crocket-sangen hele tida. det syntes Birgitt at i hvertfall var teit, det var jo mye mer barnslig enn å synge schickkelakke. Så da kalte jeg ho for dust, ho kalte meg for idiot. Men jeg vant, selv om Birgitt mente at ho vant, for det ente opp med at vi løpte rundt i sinsen parken mens vi sang schillekake og spilte crocket.

MEn så etterverdt som kvelden kom, så begynte det å regne, å nei krise, hvis crocketmååla fikk vann på seg så kunne det jo være at de begynte å ruste, og alle vet jo at å spille crocket med rusten mål er helt håpløst, så vi skynte oss med å samle inn måla så godt vi kunne, men bana var så stor, også hadde grasset blitt så vått, så Birgit sklei og sklei i vannet å ble så våt og møkkete på klærne sine, jeg vart jo det jeg og, men jeg syntes det var morsomt, stakkars Birgit begynte jo nesten å grine. Så til slutt hadde vi fått samlet sammen alle målene og vi begynte å bevege oss hjemover igjen. Men når vi kom hjem igjen så så vi at noen hadde etterlat banankaka ute i regnet. Og det var rett å slett for mye for meg, jeg klarte ikke å takle det, fordi det tok så lang tid å bake den og jeg vill aldri ha den oppskriften igjen. Å Nei!, å jeg vart så sur på Birgit fordi jeg mente at det var hennes feil, og ho mente at det var det ikke så ho vart sur på meg igjen, også dro ho hjem igjen og siden har vi ikke pratet sammen.

Så moralen: Ikke sett igjen kaka ute i regnet

Og som en ekstra bonus: