Datingverdens urealistiske virkelighetsbilde

Sida jul, har vi hatt et hett tema i kantina på MF. Dating. I denne debatten har vi hatt to sider. Guttesida, og jentesida.

Guttesida kjemper ivrig for at hele dating opplegget er tull og tøys, og at lek og moro er mye bedre. I tillegg mener vi at kanskje jentan kan ta litt intiativ de og. Hvorfor skal vi ha alt ansvaret? Vi vet jo ikke når vi skal ta intiativ. Hvorfor er det vi som skal bli stående med skjegget i postkassa, og hvorfor risikere å ødellegge ett vennskap?

Jentesida kjemper ivrig for at dating er kjempeflott. At viss gutten virkelig vil så må han jo tørre å satse litt. At det ikke er så farlig, og at man risikerer jo ingen ting.

Så der har vi stått. Ansikt til ansikt i en heftig kamp. Men nå, i helga, eller en gang, tok jeg for meg å studere dette litt nøyere. Og det tok ikke lange tida før jeg fant en undersøkelse som talte i våre menns favør. En britisk undersøkelse som tok for seg folks evne til å tolke kroppsspråk konkluderte med at kvinnene var mennene overlegen. Det var særlig på å skille flørting fra hyggelig oppførsel mennnene sleit med. Jeg sier det igjen, skille flørting fra hyggelig oppførsel. Jeg mener at dette viser ganske klart å tydelig at det er ikke uten grunn vi mannfolk er forvirra, og ikke tør å invitere til date. Vi aner jo ikk eom de er hyggelige eller flørter. Og en del av oss, som da har dårlig sjølvtillit, dårlige erfaringer osv. vi henfaller jo til det tryggeste "de er nok bare hyggelig." Og da ser jo alle at detta er meningsløst. Vi vil jo aldri vite når vi skal be ut på Date. Og jenta kan jo prøve alt ho kan med all verdens hinting og flørting, men det hjelper jo ingen ting, vi tror jo, litt skuffa, at de bare er hyggelig. Eventuelt er alternativet å tolke alt som flørting, men da virker vi jo fort desperate og utvikler oss fort til Datinghorer. Konklusjonen så langt er altså at mannfolket ikke har kompetansen til å vite når de skal be med ut på date.

Men vi lar ikke saken ligge helt der. Fordi ei veninne av meg sa følgende "date er jo bare for å finne ut om man er på dealern." Det kan jo således tolkes dit at man gjør et forsø, gjennom daten, for å finne ut av det. Det kan også tolkes dit hen at invitasjonen er selve forsøket, men vi holder oss til den første løsningen nå. Da kan det jo virke som om dette et glimrende verktøy for å finne svar på mannens uvitenhetn. Som sagt over kan man risikere å bli ei datinghore, men i denne sammenhengen vil det ikke nødvendigvis være desperasjon, men rett og sletten en hjelp til å tolke kroppspråk. Så det virker jo bra. Men igjen støter man på det som var problemet i utgangspunktet. Er det vennskapelig hyggelighet eller flørting? For det at vi er på date gjør ikke det underet med oss at vi plutselig forstår kroppspråk. Dette mener jeg igjen er med på å drepe hele tanken om at dating er en smart ting. Men det finnes noen løsninger som kan tale jentenes sak. Og det er rett å slett at man tar i bruk et nytt språk. Det verbale. At man spør, er man på dealern, hva skjer? Men dette kan man gjøre uten date. Daten blir ikke da for mannen en måte å finne ut om den andre part mener at man er på dealern. Det blir heller en mulighet til å leke, å bli trygg på hverandre slik at slike spørsmål ikke blir like skumle. Men uansett vil spørsmålene være skummelt for mannen, siden han risikerer å ødelegge et vennskap.

Så hva blir konklusjonen. Date kan være en mulig god løsning for mannen å finne svar på sitt spørsmål "hyggelig eller flørting?" men i seg selv hjelper det ingen ting. Til slutt ender det opp med at mannen må stille spørsmålet eller at kvinnen tar det opp. Men den enkleste og kanskje beste løsningen hadde vært om det hadde blitt overlatt til kvinnen å ta intiativ. Og at det da er avtalt at naar ei kvinne tar initativ saa er det et tegn paa at ho ikke bare er hyggelig men ogsaa florter litt. Dette er naa vitenskapelig bevisst og derfor ikke noe aa diskutere.